Verdenomfattende luftfart krever felles standarder og forskrifter for å sikre sikkerhet og sikkerhet. Organet opprettet i 1944 for å oppnå denne oppgaven er International Civil Aviation Organization, eller ICAO. ICAO publiserer forskrifter kjent som anneks. Hver anneks dekker en annen aspekt av luftoperasjoner, med Anneks 2 som dekker Luftens Regler.
ICAO publiserer sine 18 anneks på engelsk, arabisk, kinesisk, fransk, russisk og spansk. Anneksene representerer standardene og anbefalte praksiser for ICAO. De fleste anneks inneholder begge elementene, men Anneks 2 inneholder kun internasjonale standarder. Andre anneks som kun inneholder standarder er Anneks 5 – Måleenheter, Anneks 7 – Luftfartøynasjonalitet og Luftfartøymerker og Anneks 8 – Luftdyktighet av Luftfartøy. Alle medlemsstater må varsle ICAO hvis de har intensjon av avvik fra standardene funnet i Anneks 2 eller noen annen anneks. Hvert medlemsstat beholder retten til å vedta standarder som er strammere enn ICAOs.
Anneks 2 består av fem kapitler, fire appendikser og to vedlegg. Kapittel 1 inneholder en liste over definisjoner for termer brukt i anneksen. For eksempel betyr «kruisingnivå» høyden som opprettholdes av et luftfartøy under en betydelig del av flyvningen din. Kapittel 2 angir omstendighetene under hvilke anneksen gjelder; generelt, for alle luftfartøy med nasjonalitet og registreringsmerker for medlemsstater, de landene som har acceptert å følge ICAOs forskrifter. Kapittel 3 oppgir de generelle reglene. Disse inkluderer emner som minimumshøydekrav, kruisingnivåer, fortrinnsrett, landingsforskrifter, flyveplaner og lufttrafikkontrollregler. Kapittel 4 dekker regler for visuell flyvning, som avklarer omstendighetene under hvilke det er tilstrekkelig synlighet for slikt flyvning, og Kapittel 5 dekker regler for instrumentflyvning.
Appendiks 1 til Anneks 2 fastsetter forskrifter angående signaler. Disse reglene dekker typen signaler å bruke for nødsignaler sammen med signaler brukt av luftfartøy under avfangst og ved å bli avfanget. Denne appendiksen lister også opp og illustrerer med tegninger håndsignalene brukt av bakkemannskap for å rette luftfartøy på flyplasser. Appendiks 2 oversikter reglene for avfangst av luftfartøy mens Appendiks 3 lister tabeller for kruisingnivåer. Appendiks 4 lister regler for bemanningsfrie frie ballonger.
Vedlegg A dekker avfangst av sivile luftfartøy mer detaljert. Vedlegg B lister prosedyrer for ulovlig inngrep med sivile luftfartøy. Flyvekommandanten skal fortsette på sin flyveplan hvis i all mulighet og sende de riktige signaler for å varsle myndighetene om situasjonen.
Anneks 2 har blitt endret mer enn 30 ganger siden dens adoptering på 1940-tallet. Disse endringene tillater at forskriftene forblir aktuelle og håndterer oppstående problemer eller gjør modifikasjoner etter behov.
Piloter og navigatorer som opererer fly innenfor USAs luftrom får informasjon om eventuelle flyforbudssoner de kan møte langs ruten. Disse områdene unngås på risiko for juridiske straffer og verre. Restrengert luftrom Luftnavigasjonskart har klart avgrensede områder som avbild restrengert luftrom.
Federal Aviation Administration (FAA) styrer all luftfart i USA, med strengere og mer spesifikke reguleringer rettet mot kommersiell luftfart. Charterflyvninger styres av Part 135 av Federal Aviation Regulations. Luftdyktighet og sikkerhet FAA styrer luftdyktigheten til alle charterfly, som må bestå
Den amerikanske luftfartsmyndigheten (FAA) krever at alle fly og andre luftfartøy er utstyrt med transponder. En transponder er et radar-båkensystem som tillater lufttrafikktjenesten å identifisere luftfartøy. Ordet «transponder» er en sammensetning av «transmitter» og «responder», som indikerer fun
