Cecil Sharps oppdagelse av amerikanske folkesanger: «Tradisjonelle sanger» fra De britiske øyer

Da den engelske folkloristen Cecil Sharp (ikke «Cecile») samlet sanger i Appalachen (1916–1918), fant han hundrevis av ballader og folkesanger med klare røtter i De britiske øyer – bevart muntlig gjennom generasjoner i isolerte fjellbygder.

Hva han fant

• Child-ballader (Francis James Childs 305 kanonske engelske/skotske ballader) – f.eks. «Barbara Allen», «The Gypsy Laddie», «Lord Randall».
• Broadside-ballader, lyriske sanger, lek-sanger, salmer.
• Varianter som avviker fra UK-versjoner – nye melodi, lokaliserte tekster, appalachiske modaliteter (gap-skalaer, pentatoniske).

«Tradisjonelle sanger» – Det presise begrepet

Sharp kalte dem «folk-songs» eller «traditional songs.» Definisjonen:

Sanger overført muntlig, av ukjent forfatter, eksisterer i flere varianter, formet av fellesskapets estetikk over tid – skilt fra komponerte, trykte eller kommersielle sanger.

Hvorfor de overlevde i Appalachen

• Geografisk isolasjon (før radio, før veier).
• Kulturell konservatisme (skotsk-irske busettere, baptister/metodister).
• Funksjonell rolle: arbeid, vuggesanger, freeri, ritualer, underholdning.
• Ingen konkurrerende masse-medier før 1920-årene.

Sharps arv

English Folk Songs from the Southern Appalachians (1917, 1932 med Maud Karpeles) – 1600+ melodier. Grunnla English Folk Dance and Song Society (EFDSS). Inspiserte US folkemusikk-revivalen (Seeger, Lomax, Dylan).

Sharp «fant» ikke fremmede sanger. Han fant britiske sanger som ble amerikanske gjennom muntlig overføring – definisjonen på tradisjon.