Amtrak er et hybridselskap (offentlig-privat) som driver tog i USA. For å forstå Amtraks historie må man kjenne til grunnen til at private jernbaner gikk ned i tidlig og midten av 1900-tallet. Statlige reguleringer knekte den private industrien, men paradoxalt nok redde den federale regjeringen banene ved å opprette og subsidiere Amtrak i 1970. Spørsmål om statens rolle i subsidiering av transportbransjen er fortsatt aktuelt.
Amtrak er et statlig finansiert selskap som tilbyr togtover over hele USA. Navnet er en sammensetning av «American» og «track». Amtrak eier og driver 182 baner, inkludert Northeast Corridor, Philadelphia-Harrisburg, Empire Corridor, New Haven-Springfield Line, Chicago-Detroit Line, Post Road Branch og andre over de 48 sammenhengende statene. Selskapet driver ca. 2000 vogner: sovervogner, sete-, business-, mannskaps-, spise- og bagasjevogner. Partall-tog går nord/øst, oddetall sør/vest. I 1971 hadde Amtrak 25 ansatte; i dag over 25 000.
Selv om Amtrak ikke lenger er lovpålagt å drive et nasjonalt rutenett, finnes tjenester i 46 stater (alle unntatt Alaska, Hawaii, South Dakota og Wyoming). Northeast Corridor (Boston–Washington D.C.) kjører med elektrisk strøm fra ledningsnett; andre strekninger bruker diesellokomotiver. De travleste stasjonene er New York Penn Station, Washington Union Station, Philadelphia 30th Street, Boston South Station, Chicago Union Station og Los Angeles Union Station. Her går tog flere ganger i timen. I Midwest, Vest og Sør er trafiken mye lavere (mindre enn tre tog per dag). Amtrak tilbyr også pendeltog finansiert av delstater.
Tidlig og midten av 1900-tallet så nedgang for passasjertog. Fra midten av 1800-tallet til 1920-tallet reiste fleste amerikanere mellom byer med tog. Baner og tog var privat eid. I 1929 var ca. 65 000 passasjervogner i drift. Fra 1920 til 1960 falt populariteten, med en kort oppgang etter andre verdenskrig. I 1965 var det ned til 10 000 vogner. Kvalitet og tilgjengelighet sunket pga. fallende inntekter, underinvestering og byråkratiske reguleringer. I 1910-årene og under første verdenskrig førte prisreguleringer og forsinkelser fra federal regjering og Interstate Commerce Commission (ICC) til at en gang raske og populære tjenester ble trege og ineffektive.
Flere faktorer bidro til nedgangen: fra 1930-årene subventionerte den federale regjeren bil- og flytrafikk tungt, noe som underkjempet jernbanenes dominans. Jernbaner ble belastet med høye eiendomsskatter. En krigsskatt fra andre verdenskrig varte til 1962. Delstater så jernbaner som lett skatteinntekt. Arbeidskonflikter knekte også industrien: foreldede arbeidsregler, økte lønnskostnader og ufleksible fagforeninger. Selv dobbelt hastighet fra 1910 til 1950 kunne ikke kompensere for at arbeidere nekter å øke daglig kjørelengde, noe som skapte finansiell ineffektivitet.
I 1969 gikk Pullman Company konkurs, etterfulgt av Penn Central i 1970. Som svar vedtok president Nixon og kongressen Rail Passenger Service Act i 1970. For å sikre fortsatt togdrift skapte regjeringen Railpax (senere Amtrak), et hybridentitet med skattemidler. Nixon så dette som politisk egnet – en måte å tilfredsstille publikum på – og trodde Amtrak ville dø ut etter få år. Støttere håpet på at statlig innblanding ville være midlertidig og at Amtrak snart kunne stå på egne ben. Ingen av deler skjedde. Amtrak fikk nok populærtinteresse til å overleve, men ikke nok til å privatiseres.
1. mai 1971 kl. 00:05 avgikk det første Amtrak-toget fra New York Penn Station til Philadelphia 30th Street. De første årene var preget av overgang og tilpasning. Ruter ble halvert: fra 364 til 182. Problemer som arves: utsatt vedlikehold, overflødige anlegg. Men sammenslåing ga også effektivitet i by-reiser. Amtraks overtakelse av Northeast Corridor i 1970-årene ga markante inntektsøkninger. Selv om Amtrak ikke klarte å bli privat, gav bensinmangel (som rammet bilindustrien) og flystreiker (som rammet luftfart) i 1970-årene selskapet vind i seilene.
Fra 1980-årene til i dag har Amtrak hatt jevne passasjerstall, ca. 20 millioner årlig. I 1990-årene søkte Amtrak uten suksess å bli uavhengig av statlige midler. Dette startet den pågående debatten om om den federale regjeringen bør fortsette å subsidiere Amtrak. Senator John McCain argumenterte for å fjerne subsidier, men Amtrak-sjefen David L. Gunnpekte på at regjeringen også subventionerte luftfart. I 1971 fikk Amtrak 40 mill. USD i statlige midler pluss 100 mill. i lån. I 1981 var summen 1,5 milliarder. I 1980-årene kutte Reagan ned til 601 mill., men i 1990-årene økte tallene igjen. Motstandere argumenterte at reddingspakker tjente fagforeninger og selskaper, ikke reisende. Befolkningsgrupper motsa at siden regjeringen finansierer bil- og flyindustrien, bør det ikke være dobbelt standard. Debatten om intervension vs privatisering er fortsatt relevant. Obamas stimuleringspakke inkluderte 1,1 mill. til Amtrak, 2 mill. til bilindustri, 3 mill. til flyselskaper.
Polaris World er et spansk ferieresortselskap kjennetegnet ved de renommerte golfbanedesignene og utviklingene som forankrer sine eiendommer. Det har high-end villaer, rekkehus, leiligheter, hoteller og resorts som er omgitt av premierfasiliteter som restauranter, supermarkeder og andre serviceorien
En båt som fungerer som et boligsted kalles en husbåt. Selv om enkelte husbåt er motoriserte, mangler de fleste motorer og ligger festet på en permanent plass. Husbåter er en vanlig boligform i Nederland, India, Australia og Sørøst-Asia. De har også vunnet popularitet i flere provinser i Canada, og
Seilbåter har en lang historie over hele verden. Først etablert for tusenvis av år siden, har transportmåten utviklet seg til mer rekreasjonsmessig bruk, inkludert internasjonale konkurranser. Seilbåter bygger på ulike design som bruker forskjellige seil, master og kjeldesign. I tillegg har enskrog-
