Sentrale ledere i Indias antikoloniale motstand mot britisk herredømme

Den indiske uavhengighetsbevegelsen brakte frem en konstellasjon av ledere som utfordret britisk politikk gjennom ulike strategier – geweldsfri motstand, konstitutionell forhandling og væpnet kamp.

Hovedpersoner

1. Mahatma Gandhi (1869–1948): Arkitekt for satyagraha (geweldslig sivile ulydighet). Ledet Saltmarsjen (1930), Quit India-bevegelsen (1942) og utallige kampanjer. Moralsk autoritet forente massedeltakelse.
2. Jawaharlal Nehru (1889–1964): Congress-president (1929, 1936–37, 1946), første statsminister. Artikulerte sosialistisk, sekulær visjon; forhandlet magtoverdragelse. Fengslet 9 ganger (totalt ~9 år).
3. Sardar Vallabhbhai Patel (1875–1950): "Jernmannen." Organiserte bonde-satyagrahas (Bardoli, 1928); integrerte 560+ fyrstestater etter uavhengighet. Congress-pragmatiker.
4. Subhas Chandra Bose (1897–1945): Radikal nasjonalist; dannet Indian National Army (INA) med japansk støtte (1943). "Gi meg blod, jeg gir deg frihet." Død i flyulykke.
5. Bhagat Singh (1907–1931): Revolusjonær sosialist; bombing av sentralforsamlingen (1929), hungerstreik i fengsel. Henrettet 23 år; ble martyr-ikon for ungdom.

Andre merkverdige navn

• Maulana Azad – Congress-geleerd leder, hindu-muslimsk enhet.
• C. Rajagopalachari – Konstitusjonalist, siste generalguvernør.
• Khan Abdul Ghaffar Khan – "Grenseland-Gandhi," pashtun geweldsfri hær.
• Rani Gaidinliu – Naga åndelig-politisk leder (tiår).

Sammen tvang de britene til å konfrontere ulegitimiteten til imperiet – kulminerende i 1947-uavhengighet, men med Partitionens tragedie.