Premisset inneholder en geografisk feil: Paraná- og Uruguay-elvene **flyter ikke ut i Stillehavet**. De renner sammen til å danne **Río de la Plata** estuarium, som åpner opp i **Sør-Atlanterhavet** nær Buenos Aires.
Buenos Aires ligger på **sørvestkysten av Río de la Plata**, ~240 km fra Atlanterhavet. Estuariets ferskvannspenne strekker seg langt ut i Atlanterhavet.
Andene danner en kontinental vannskille kontinuerlig. Elver øst for Andene (Paraná, Uruguay, Orinoco, Amazon) flyter **øst til Atlanterhavet**. Elver vest for Andene flyter **vest til Stillehavet** (kortere, brattere). Ingen naturtilkobling eksisterer.
Panama-kanalen kobler Atlanterhavet/Caribien til Stillehavet – men 7 000 km nord. Ingen kanal kobler Río de la Plata-bassenget til Stillehavet.
Río de la Plata-bassenget (3,2 mill. km²) drenerer 1/5 av Sør-Amerika. Buenos Aires/Montevideo-havner håndterer 80 %+ av Argentina/Uruguays handel. Økologisk overgangssone: ferskvann → brakkvann → marin.
Den eldste oseaniske litosfære befinner seg lengst fra midt-oceaniske ryggar — ved kantene av oseanbassengene, angrensende til subduksjonssoner (gropper) eller passive kontinentale marger. Platetektonisk kontekst Fødsel ved ryggar Midt-oceaniske ryggar er divergente grenser Mantel oppveller, smelte
Indiahavets bunn har dramatisk topografi formet av tektonikk. Nøkkel-landformer inkluderer: Carlsberg-ryggen: Sentral Indiahav midt-oseanisk rygge, ~2 000 km lang. Midt-Indisk rygge: Stor nord-sør underhavs-fjellkjede. Nittiøst-ryggen: 5 000 km lineær rygge langs den indiske platen. Wallaby-plateau
Den mest katastrofale effekten av europeisk kontakt på Sør-Stillehavets urfolk var demografisk kollaps fra introduserte sykdommer. Øypopulasjoner hadde ingen immunitet mot kopper, meslinger, influensa, tuberkulose, og andre gammelverdens patogener. Dødelighetsestimat varierer fra 66 % til 94 % på tv
