Inntektsulikhet i Peru: De rike, de fattige, og kloften

Peru viser **høy inntektsulikhet**, som speiler dyptgående strukturelle skiller. Verdensbanken rapporterte en **Gini-koeffisient på 48,2 (2020)** – blant de høyeste i Latin-Amerika.

Nøkkeldimensjoner av ulikhet

Urbant–Ruralt kløft

• Lima/Callao (metro ~11 mill.): Per capita inntekt **3–4 ganger høyere** enn rural Andes/Amazonas.
• Urbant: Formelle jobber, tjenester, infrastruktur, utdanning.
• Ruralt: Selvforsyningsjordbruk, begrenset helse/skoler, urbefolkningsspråkbarrierer.

Varig fattigdom

• Nasjonal fattigdom: **20,2 % (2020)** – ned fra 55 % (2004) men stagnerer nylig.
• Ekstrem fattigdom: ~3 % (ruralt: 10 %+).
• Barns veksthamming: 11,5 % nasjonalt; >25 % i rurale høylender.

Etniske & regionale overlegninger

• Urbefolkning (Quechua, Aymara, Amazonisk) og afro-peruvianske befolkninger overrepresentert blant fattige.
• Sørlige høylender (Apurímac, Huancavelica, Ayacucho) og Amazonas-regioner ligger bak.

Rikdomskonsentrasjon

• Topp 10 % eier ~40 % av inntekten; topp 1 % ~15 %.
• Milliardærere (Forbes 2023): 6 (f.eks. Rodriguez-Pastor, Brescia, Benavides-familier) – finans, detaljhandel, gruve, farma.

Drivere

• Uformell økonomi (~70 % av arbeidere) – ingen fordeler, lav produktivitet.
• Skattesystem: Lav innkreving (~16 % BNP), regresivt avhengig av mva.
• Utdanningskvalitetsklyft: Privat vs. offentlige skoler.
• Sentralisert styring: Lima-sentrert investering.

Politiske svar

Betingede kontantoverføringer (Juntos), pensjonsreform, gruvekanon-omfordeling, rural infrastrukturprogrammer. Fremgang krever formalisering, progressiv skatt, desentralisert investering og interkulturell utdanning.

Perus vekst har ikke vært inkluderende nok – å overbro kloften forblir den sentrale utviklingsutfordringen.