Oksygentanker på Everest: Ikke påkrevd, men ofte brukt – her er regnestykket

Bestigelse av Everest krever ikke oksygentanker. Men de fleste bergfolk bruker dem over 7 000 m. Her er nyansene:

Fysiologi på høyde

• Havsnivå: pO₂ = 21 kPa (21 % av 101 kPa).
• Everest-toppen (8 849 m): pO₂ = 7 kPa — **33 % av havnivå**.
• Arteriell O₂-metting: Faller fra 98 % (havnivå) til 50–70 % (toppen, uten O₂). Kognitiv/motorisk funksjon alvorlig nedsatt.

Hvem bestiger uten O₂?

• Elite høyde-bergfolk (Messner, Habeler, Loretan, Nims Purja, Kilian Jornet).
• <2 % av toppnåere. Krever: genetisk hypoksietoleranse, år med aklimatisering, sakte tempo, lav BMI.
• Risiko: HACE/HAPE, frostskader (dårlig perfusjon), død – dødelighet 2–3x høyere enn O₂-brukere.

Typisk O₂-regime (kommersielle ekspedisjoner)

• Start: Camp 3 (7 200 m) eller Camp 4 (7 900 m / South Col).
• Strømningsrate: 1–2 L/min (hvile), 2–4 L/min (klatring).
• Flaske: 4–6 L karbonfiber (Poisk, Summit Oxygen). Hver varer 4–8 timer ved 2 L/min.
• Total per klatrer: 5–8 flasker (topp-tur + reserve). Sherpas bærer 2–3 hver.
• Kostnad: $500–$800/flaske (fylt) + regulator/maske ($1 500).

Hvorfor «Ikke påkrevd» ≠ «Ikke nødvendig»

Uten O₂: toppdag = 12–18 timer i Dødssonen. Med O₂: 8–12 timer, klarere beslutninger, varmere ekstremiteter, høyere suksessrate (60 % vs. 30 % for ikke-O₂ på kommersielle lag).

Etisk merknad

Kastede flasker forurenser fjellet (tusener). Noen operatører krever nå nedbæring. «Rene bestigelser» vinner respekt.

O₂ på Everest er som en fallskjerm: ikke obligatorisk, men å hoppe uten en er en veldig spesiell form for hybris.