Teori om landbroer på Filippinene?

Konseptet med landbroer er viktig for å forstå distribusjonen og utviklingen av arter i den filippinske skjærgården. Filippinene ligger i krysset mellom to store biogeografiske regioner:Indomalayan og Wallacea/Australasiske regioner. Indomalayan-regionen omfatter Sørøst-Asia og det indiske subkontinentet, mens Wallacea/Australasian-regionen omfatter øyene i den malaysiske skjærgården og Australia.

Separasjonen av regionene Indomalayan og Wallacea/Australasiske er generelt forklart i form av to viktige biogeografiske linjer:Wallace Line og Weber Line. Foreslått av den britiske naturforskeren Alfred Russel Wallace på slutten av 1800-tallet, er Wallace-linjen en faunagrense som går gjennom den malaysiske skjærgården, og skiller de Indomalayan og Australasiske regionene basert på fordelingen av virveldyr, spesielt fugler og pattedyr.

Wallace Line ligger øst for øyene Borneo, Bali og Lombok og vest for øyene Sulawesi og Molukkene. Denne linjen markerer grensen der faunaen i Indomalayan-regionen brått går over til faunaen i den australske regionen. For eksempel finnes orangutang og tiger bare i områder vest for Wallace-linjen, mens pungdyr og visse fuglegrupper som kakaduer hovedsakelig finnes øst for denne linjen.

På den annen side går Weber-linjen, foreslått av den nederlandske marinezoologen Max Carl Wilhelm Weber, gjennom de østlige indonesiske øyene Sulawesi og Halmahera. Weber Line er mer fokusert på distribusjon av vannlevende organismer, spesielt marin fisk og virvelløse dyr, og fungerer som en divisjon mellom Indomalayan og Wallacea/australasiske marine biotas.

Landbroer under Pleistocene istider

Konseptet med landbroer kommer inn under Pleistocene-istidene, preget av perioder med dramatiske klimasvingninger. I disse periodene eksponerte senkingen av havnivået store landområder, som forbinder øyer som tidligere var adskilt av vann. Disse landbroene muliggjorde utveksling av flora og fauna mellom den filippinske skjærgården og dens naboregioner.

For eksempel, under det siste bremaksimum (LGM) som fant sted for rundt 21 000 år siden, var havnivået omtrent 120 til 135 meter lavere enn dagens nivå. Denne eksponeringen av Sunda-hyllen koblet Filippinene til fastlands-Asia, noe som muliggjorde migrasjon av Indomalayan-arter inn i skjærgården. Det tillot også migrasjon av mennesker til Filippinene, noe som førte til bosetting av forskjellige etniske grupper i regionen.

Disse landbroene hadde betydelig innvirkning på utbredelsen av arter på Filippinene. For eksempel antas tilstedeværelsen av store planteetende pattedyr som Stegodon (en slektning av elefanten) og neshornet på Filippinene å være et resultat av migrasjoner som skjedde under LGM da de filippinske øyene ble koblet til det asiatiske fastlandet.

Over tid, ettersom havnivået steg igjen, ble disse landbroene nedsenket, og øyene ble skilt igjen. Dette resulterte i isolasjon av arter og muliggjorde utviklingen av unike og distinkte avstamninger innenfor den filippinske skjærgården.

Avslutningsvis spiller teorien om landbroer en viktig rolle i forståelsen av det biologiske mangfoldet på Filippinene, ettersom disse landbroene forenklet utveksling av arter mellom den filippinske skjærgården og dens naboregioner i perioder med senket havnivå. Wallace Line og Weber Line er kritiske biogeografiske konsepter som hjelper til med å forklare distribusjonen av arter og den evolusjonære historien til regionen.