Vannforekomster som danner Kinas grenser

Kinas maritime grenser defineres av en kjede av marginelle haver og strøkter langs sin ~14 500 km (9 000 mil) kystlinje. Fra nord til sør:

1. Bohaihavet (渤海): Innerste bugt av Det gule hav. Innesluttet av Liaodong-halvøya (nord) og Shandong-halvøya (sør). Beijing/Tianjin-havner. Semi-innesluttet, grunt, tungt industrialisert.
2. Det gule hav (黄海): Mellan Kina og Koreahalvøya. Koblet til Bohaihavet (nord) og Øst-Kinahavet (sør). Viktige fiskerier, skipsspor, omstridte maritime grenser.
3. Øst-Kinahavet (东海): Vest for Japans Ryukyu-øyene, øst for Kina. Koblet til Det gule hav (nord) og Sør-Kinahavet (sør via Taiwanstrøket). Inneholder Diaoyu/Senkaku-øyestriden. Kontinentalsokkel <200 m.
4. Sør-Kinahavet (南海): Største marginale hav (~3,5 mill. km²). Grenser til Kina (nord), Vietnam (vest), Filippinene (øst), Malaysia/Brunei/Indonesia (sør). Kina påstår ~90 % via «ni-strek-linja» – svært omstridt. Viktig skipsrute, fiskerier, hydrokarbon-potensial.
5. Taiwanstrøket (台湾海峡): 180 km (110 mil) bredt, skiller Taiwan fra fastlands-Kina. Kobler Øst- og Sør-Kinahavet. Kritisk geopolitisk tuss punkt.

Merk: Kina grenser også til innsjøer/semi-innesluttede farvann: Kaspihavet (via Midt-Asia – ingen direkte kystlinje), Innsjø Khanka/Xingkai (Russland-grense), og mange grenseelver (Amur, Ussuri, Mekong/Lancang, osv.).