Viktige forsvarsegenskaper ved et middelalderlig slott

Anatomi av en fastning

Slott integrerte flere lag av forsvar. De sterkeste elementene inkluderer:

1. Strategisk plassering: Fjelltopper, klipper, elvebøyer, myrer – naturlige hinder.
2. Massive ringmur: Tykk stein (2–4 m), ofte med kullkjern; gangar for forsvarere.
3. Flankeringstårn: Runde, D-formede, eller polygonale; eliminerer dødt sone, gir tverrild.
4. Porttårnkompleks: Svakeste punkt, tungt forstnet: portkuller, mordhull, løpebro, vaktskaper, pilskuter.
5. Grav / Grav: Våt eller tørr; forhindrer undermining, belejringstårn, direkte angrep.
6. Kreneler & gangar: Krenellering (merloner/kreneller) for beskyttede skyteposisjoner.
7. Keep (Donjon): Indre fastning – siste tilflukt, herres bolig, tykkeste vegger.
8. Pilskuter / Armbrustskjærer: Smale ytre, utvidede indre for bredt skytefelt.
9. Mordhull: I portgangar; slipp steiner, kokende vann, kvikkalk.
10. Portkuller: Jern/tre gitter sluppet i sporer; ofte dobbelt.
11. Løpebruer: Hevet for å avbryte tilgang; senere erstattet av faste bruer med fjernbare seksjoner.
12. Posterner / Sally porter: Skjulte utganger for raid, flukt, bud.

Sammen skapte disse forsvar i dybde – angripere måtte bryte seg gjennom påfølgende linjer under konstant ild.