Hvorfor bosatte de fleste kolonibønder seg nær hav eller kystvannveier?

Det er noen få grunner til at de fleste kolonibønder slo seg ned i nærheten av hav eller kystvannveier.

Transport: Den viktigste årsaken var transport. På 1600- og 1700-tallet, da de fleste av de britiske koloniene ble grunnlagt, var landreiser vanskelig og tidkrevende. Elver og hav ga en mye raskere og enklere måte å transportere mennesker og varer på. Skip kunne frakte store lass med mennesker og forsyninger fra Europa til koloniene, og de kunne også brukes til å frakte avlinger og andre produkter fra koloniene til Europa.

Fruktig jord: En annen grunn til at mange kolonibønder slo seg ned i nærheten av hav eller kystvannveier, var fordi jorden i disse områdene ofte var mer fruktbar. Jordsmonnet i kystnære områder er ofte rikere på næringsstoffer, og klimaet er ofte mildere, noe som gjør det lettere å dyrke avlinger.

Fiske: Mange kolonibønder supplerte også inntektene sine med fiske. Farvannet utenfor kysten av Nord-Amerika var rikelig med fisk, og mange bønder bygde små fiskebåter og dro ut på havet for å fange fisk. Fiske ga bøndene og deres familier en kilde til mat, og det kunne også selges med fortjeneste.

Vannforsyning: Til slutt slo mange kolonibønder seg i nærheten av hav eller kystvannveier på grunn av vannforsyningen. Vann er viktig for å drikke, lage mat og bade, og det er også viktig for vanning. Bønder som slo seg ned i nærheten av en vannkilde hadde mye lettere for å dyrke avlinger og oppdra husdyr.

Avslutningsvis var det en rekke grunner til at de fleste kolonibønder slo seg ned i nærheten av hav eller kystvannveier. Disse årsakene inkluderte transport, fruktbart land, fiske og vannforsyning.