Hvem avviset spansk styre i Sør-Amerika? En bred koalisjon

Avvisningen av spansk styre var ikke en enkelt bevegelse, men en kontinental bølge av revolusjoner (1808–1826) drevet av en mangfoldig koalisjon:

Sentrale aktører

• Criollos (amerikansk-fødte hvite): Ledelsesklassen. Frustrert over ekskludering fra høye embeder (reservert for peninsulares), handelsbegrensninger og skatter. Ledere: Bolívar, San Martín, Hidalgo, Morelos, Sucre, O'Higgins, Artigas.
• Mestizos & Urfolk: Massebasen. Motivert av jordtap, tributtskatter, tvangarbeid (mita), og etnisk diskriminering. Ofte mobilisert av criollo-ledere men med egne agendaer (f.eks. Tupac Amaru II opprør 1780–81 som forbilde).
• Afro-etterkommere (enslavede & frie): Kjempet på alle sider. Lovet frihet for tjeneste (f.eks. Bolívars «Befriere»-dekre, San Martíns Andes-hær). I Venezuela/Colombia var pardos (blandet afrikansk) avgjørende kavalleri (llaneros).
• Kvinner: Manuela Sáenz, Juana Azurduy, Leona Vicario, Policarpa Salavarrieta – spioner, finansiere, kjempere, organisatører.
• Prester: Lavere prester (Hidalgo, Morelos i Mexico; Rodríguez i Venezuela) ledet ofte; hierarkiet var mest lojalistisk.

Utslåere

• 1808: Napoleon invaderer Spania, setter Ferdinang VII av makt → legitimitetskrise.
• Opplysningstidens ideer, USA/Fransk revolusjon eksempler.
• Økonomiske klager (monopol, skatter).

Resultat

Ved 1826 beholdt Spania kun Cuba og Puerto Rico. Nye republikk: Argentina, Bolivia, Chile, Colombia, Ecuador, Paraguay, Peru, Uruguay, Venezuela. Brasil ble separat keiserrike (portugisisk).

Det var en flere-klasser, fler-etnisk avvisning av kolonialisme, selv om etter-uavhengighetsordnen i stor grad bevarte criollo-privilegier.