USAs kanaldiplomati: Fra Colombia til Panama

Premisset om at USA "intervenerte politisk for å få en traktat for en kanal med Colombia" er historisk invertert. USA mislyktes med å sikre en colombiansk traktat, og faciliterte da Panamas secession for å få kanallrettigheter fra den nye republikk.

Den colombianske traktatinsatsen (1903)

Hay–Herrán-traktaten (jan 1903) mellom USAs utenrikssjef John Hay og Colombias chargé Tomás Herrán ga USA 100-års leie på en 10-km sone for $10 mill. + $250 000/år. USAs senat ratifiserte den. Colombias senat avla den enhstemmig (aug 1903) – krevde mer penger ($25 mill.), suverenitetssikringer, og invendte mot evighetsklausuler.

USAs respons: Panama-vendingen

I stedet for videre forhandlinger med Colombia, støttet Roosevelt-administrasjonen panamanske separatister som lenge hadde søkt uavhengighet fra Bogotá.

• 3. nov 1903: Panama erklærer uavhengighet
• USS Nashville blokkerer colombiansk tropptransport over istmuset
• 6. nov: USA gjenkjenner Panama
• 18. nov: Hay–Bunau-Varilla-traktaten signert med Philippe Bunau-Varilla (fransk ingeniør, Panamas ad hoc envoy) – ga USA 10-mil sone "i evighet" for $10 mill. + $250 000/år
• 1904: USA starter bygging; Kanal åpnes 1914

Politisk intervenjon – Men ikke med Colombia

USA gjorde politisk intervension – til fordel for Panama, imot Colombia. Denne "kanonbåtdiplomati" / "dollardiplomati"-episoden etablerte et århundre med USA–Panama-forhold definert av Kanal-sonen (returnert 1999 per Torrijos–Carter-traktatene) og varig colombiansk bitterhet (delvis adressert ved 1921 Thomson–Urrutia-traktat: $25 mill. erstatning).

Nøkkelfigurer

Theodore Roosevelt (president), John Hay (utenrikssjef), Philippe Bunau-Varilla (Panama-envoy, fransk kanalselskap-veteran), José Manuel Marroquín (colombiansk president), Manuel Amador Guerrero (Panamas første president).