Hvordan herskere ble valgt i europeisk historie

Europæisk historie viser ulike metoder for valg av herskere, som utviklet seg over epoker og regioner:

1. Arvelig oppfølging: Mest vanlig – kronen gikk til eldste sønn (primogenitur) eller nærmeste mannlige slektning (agnatisk senioritet).
2. Valg av adelsmenn/velgere: Tysk-romerske keiser valgt av fyrstevelgere; Polsk-litauiske konger valgt av adelen (szlachta).
3. Folkevalg / Forsamling: Italienske bystater (Venezia, Firenze), Den nederlandske republikk – herskere valgt av råd eller borgerskap.
4. Erobring / Militær makt: Makt overtatt ved invasjon eller kupp (f.eks. Vilhelm Erobreren, Napoleon).
5. Guds nåde: Monarker påstod autoritet fra Gud, ikke folket (middelalder/tidlig moderne doktrin).
6. Statskupp / Revolusjon: Overkastelse av eksisterende regime (f.eks. 1688 Æresrevolusjonen, 1789 Fransk revolusjon).
7. Utpeking av forgjenger: Monark nevner etterfølger (f.eks. romerske adoptivkeisere, noen tidlig middelalderske konger).
8. Dynastisk ekteskap / Diplomati: Foreninger slo sammen krav (f.eks. Habsburgere, Ferdinand og Isabella).

Metoden avhang av historisk kontekst, maktstrukturer og gjeldende legitimitsnormer.