Hvorfor andre europeiske makter ble med i konflikten Østerrike-Ungarn vs. Serbia (FV1)?

Julikrisen 1914 eskalerte fra en balkansk uenighet til en verdenskrig gjennom en kaskade av starre allianseforpliktelser, strategiske imperativer og diplomatiske feilberegninger:

1. Alliansekjeder: Østerrike-Ungars ultimatum til Serbia utløste Russlands mobilisering (som slavisk beskytter). Tyskland, bundet til Østerrike ved Dobbeltalliansen, mobiliserte mot Russland og dets alliert Frankrike. Tysklands Schlieffen-plan krevde invasjon av Belgia for å slå Frankrike raskt, krinkel belgisk nøytralitet garantert av Storbritannia – trekte inn UK.
2. Maktbalanse: Ingen makt ville ha en hegemonsk Tyskland eller et kollapset Østerrike-Ungarn. Storbritannia fryktet tyske kanalhavner; Frankrike ønsket å gjenvinne Elsass-Lothringen; Russland målsette Konstantinopel/Strømmene.
3. Nasjonalisme og imperialisme: Balkansk nasjonalisme (serbisk irredentisme) destabiliserte det fleretniske Østerrike-Ungarn. Imperial konkurranse om kolonier og sjømakt (britisk-tysk løp) skapte nullsum-spenninger.
4. Militære tidstabeller: Mobilisering ansåttes uomvendelig og offensiv. Russlands delvise mobilisering ble generell; Tysklands plan krevde umiddelbart angrep på Frankrike. Diplomati hadde ingen tid til å virke.
5. Innenpolitikk: Ledere fryktet å se svake ut; noen (f.eks. tysk militær) så krig som foretrukket til opplevd inkringling. Offentlig mening, opphetet av pressen, støttet ofte "forsvarskrig".

Systemet hadde ingen sikkerhetsventil. En lokalisert konflikt ble generell fordi stormaktenes sikkerhetsdoktriner var forgrenet og offensive.