Liv i Atacama-ørkenen: Overlevelse i jordens tørreste sted

Atacama-ørkenen i nordlige Chile kalles ofte den tørreste ikke-polære ørkenen på jorden, likevel er den langt fra livløs. Tross at den mottar mindre enn 1 mm årlig nedbør i kjernen, har en overraskende mengde organismer utviklet bemerkelsesverdige strategier for å klare seg i dette hyper-ørkete landskap.

Mikroskopiske pionerer: Ekstremofiler

De mest rike livsformene er mikroorganismer – bakterier, archaea og sopp – som trives i ekstreme forhold. Disse ekstremofilene danner komplekse samfunn inni steiner (endolitter), i jordskorper, og i mikroskopiske fuktfilmer fanget under overflaten. Noen arter kan ligge døve i år, og vokse til liv ved sjeldne tåkehendelser eller etter sjelden regn.

Spesialiserte plante tilpasninger

Plante liv er spart men svært spesialisert:

• Lav – symbiotiske partnerskap av sopp og alger – klynger seg til steiner og tåler total ut-tørking, og genoppliver innen minutter ved fuktkontakt.
• Tillandsia landbeckii, "luftplanten," absorberer vann direkte fra kysttåke (camanchaca) gjennom spesialiserte bladtrichomer og tåler sandblåsing fra vind-drevne partikler.
• Prosopis tamarugo, en dyp rotende busk-lignende tre, tar vann fra grunnvann opptil 50 meter under overflaten i Pampa del Tamarugal.

Dyr som overlever

Dyremangfold er lavt, men beboerne er eksepsjonelt tilpasset:

• Skorpioner – tre endemiske arter – kan overleve år uten vann ved å senke metabolisme og trekke fukt fra byttedyr.
• Sol-edderkopper (kamel-edderkopper) og andre edderkoppdyr jakter om natten for å unngå ut-tørkende hette.
• Guanaco og vikunja (ville kamelider) after i tåke-oase-soner (lomas) der vegetasjon er holdt i live av avfanget tåke.
• Mørkebiller leter etter vind-båren organiske avfall og gjemmer seg under steiner; noen arter til og med tåke-soler, kondenser vann på kroppen sin.

Mikrohabitater og overlevelsesstrategier

Alle disse organismer besetter spesifikke mikrohabitater – steinklyfter, tåke-avfangssoner, elvebrenner med underjordisk flyt – der forhold er marginelt mindre fiendtlige. Deres overlevelsesverktøy inkluderer ut-tørkingstoleranse, metabolsk dormans, effektiv vannresirkulering, og atferdsmessig unngåelse av topp-hette. Atacama tjener dermed som et naturlig laboratorium for å forstå livets grenser på jorden og potensialet for liv på Mars.