Den «skyen» som begravde Pompeii var en pyroklastisk strøm – ikke en sky

Det som omsluttet Pompeii 24.–25. august 79 e.Kr. var ikke en sky, men en pyroklastisk tetthetsstrøm (PDC) – en jordnær, tyngdekraft-drevet lavine av overopphetet gass, aske, pommes, og steinfragmenter.

Fysiske egenskaper

• Temperatur: 300–600°C (opp til 1000°C nær krater).
• Hastighet: 100–700 km/t (60–430 mph).
• Tetthet: Partikkelrik bunn (konsentrert strøm) + utynnet aske-sky bølge (overridende).
• Omfang ved Pompeii: Avsetting 4–6 m tykk over ~60 ha. Strøm nådde ~15–20 km fra krater; bølgeskyen reiste lenger.

Sekvens (Plinisk utbrudd av Vesuvius)

1. Fase 1 (Time 1–18): 30-km høy plinisk søyle → pommes-fall (lapilli) begraver Pompeii ~2,5 m. Mange flykter.
2. Fase 2 (Tidlig 25. aug): Søylene kollapser → seks PDC-pulser. Første bølger (utynnet, hete) kvikter/forbrenner gjenværende innbyggere (~1 150 kroper funnet). Senere tette strømmer innkapsler byggverk.
3. Herculaneum (nærmere): Rammes av varmere, tetttere PDC-er først (400–500°C); øyeblikkelig fordamping av bløt vev.

Hvorfor «sky» er misvisende

Den overskyvende aske-skyen (ko-ignimbritt plume) reiste til stratosfæren, spredte over Middelhavet. Men den drapende agenten var den jordnære strømmen. Offer døde av termisk sjokk (instant rigor, bokserpose) og kviktelse – ikke «aske-kviktelse» alene.

Skala

Total utbrutt magma: ~1,5–2,5 km³ (DRE). VEI 5. En av historiens mest dokumenterte utbrudd (Pliny den Yngres brev).

Pompeii ble ikke «dekket av en sky.» Det ble svept bort av en orkan av ild og stein.