Afrikas kolonisering i 1870: Bare 10 % under europeisk kontroll

Ved 1870 var omtrent 10 % av Afrikas landareal under formell europeisk kolonialherredømme. Det store innlandsområdet var fortsatt styrt af afrikanske politiske enheter – kongeriker, keiserriker, sultanater og statsløse samfunn – engasjert i langdistansehandel og diplomati på sine egne premisser.

Hvor europæerne hadde makt (før 1870)

• Kystenklaver: Portugisere (Angola, Mozambique), Briten (Kapkolonien, Guldkysten, Lagos), Franskmenn (Saint-Louis, Gorée, Assinie), Nederlandere (til 1806 Kap, deretter britisk).
• Algerie: Fransk erobring startet 1830; ved 1870 var nordlige Algerie en bosetterkoloni.
• Sør-Afrika: Britisk Kapkoloni ekspanderte østover (Xhosa-kriger); boer-republikkene (Transvaal, Oranje Frystat) uavhengige.

Kampen om Afrika akselererer (1870–1914)

Berlinkonferansen 1884–85 formaliserte «reglene» for oppdeling. Ved 1914 var ~90 % av Afrika under europeisk kontroll – kun Liberia og Etiopia (kort okkupert 1936–41) forble uavhengige.

Drivkrefter bak den sene bølgen

• Industriell etterspørsel etter råvarer (gummı, palmeolje, mineraler)
• Dampskip/jernbane/telegraf-teknologi som muliggjorde innlandsinngrep
• Medisinske fremskritt (kinin-profilakse mot malaria)
• Nasjonalistisk rivalitet og strategisk preemptiv handling

1870-grunnlinjen viser hvor raskt «kampen om Afrika» forandret kontinentet i en enkelt generasjon.