USAs oppnåelse av Panama-kanal rettigheter: To traktater, én revolusjon

USA sikret rettigheter til å bygge og styre Panama-kanalen gjennom en tofase diplomatisk og tvangsstrategi:

Fase 1: Feilet traktat med Colombia (1903)

• Hay–Herrán traktat (jan 1903): Colombia ga USA 100-års leie på en 10-km kanalsone for $10 mill + $250 000/år.
• Colombias senat forkastet det (suverenitet-bekymringer, utilstrekkelig betaling).

Fase 2: Panamas losløsning & USAs anerkjennelse (nov 1903)

• USA oppmuntrer/stofter panamanske separatister (Bunau-Varilla, Amador-brødrene).
• USS Nashville forhindret Colombianske tropper landing – kanonbåt-diplomati.
• Panama erklærte uavhengighet (3. nov); USA anerkjente det (6. nov).

Fase 3: Hay–Bunau-Varilla traktat (18. nov 1903)

• Signert med Philippe Bunau-Varilla (fransk ingeniør, Panamas ad hoc sendebud – ingen panamaner til stede).
• Ga USA i evighet: 10-mil bred kanalsone, "alle rettigheter, makt, og autoritet som om suveren."
• $10 mill forhåndsbetaling + $250 000/år (fra 1913).

Fase 4: Torrijos–Carter traktater (1977) → Overføring (1999)

• 1977 Traktater: Nøytralitetstraktat (USA forsvarer kanalens nøytralitet); Panama-kanal traktat (fasert overføring).
• 31. des 1999: Full panamansk suverenitet; Panama Canal Authority (ACP) overtar drift.

USA kombinerte traktatforhandlinger, hemmelig regime-støtte, og militær tilstedeværelse for å få konsesjonen – senere reverserte kurs under latinamerikansk press og skiftende geopolitikk.