Etymologi av London: Fra Londinium til moderne navn

Hvordan London fikk sitt navn

Londons navn har utviklet seg over to årtusener, med røtter i førromersk Britannia og lag av lingvistisk transformasjon.

Romersk grunnlegging: Londinium (ca. 43–50 e.Kr.)

Romanerne etablerte en handelsplass på Themses nordbredde, og ga den navnet Londinium. Dette var ikke et latinsk ord, men en romanisering av et allerede eksisterende brittonisk stedsnavn.

Førromersk opprinnelse: Brittonisk *Londinion

Språkforskere rekonstruerer originalen som *Londinion eller *Londinjon, sannsynligvis fra:

• *lond- – muligens «vill, skogpreget» eller et personnavn *Londinos
• *-injon/-inion – suffiks som betyr «sted for» eller «bosetting for»

Alternativ teori: *Llyn Dain (walisisk) → «innsjø festning» eller «basseng festning», refererer til Themses tidevannsvåte marker eller Walbrook-bekken.

Middelalderlig utvikling

• Angelsaksisk: Lundenwic (handelsplass vest for romerske murer, 7. årh.), senere Lundenburh (omfested by, 9. årh.)
• Normannisk: Lundres, Londres (Domesday Book 1086)
• Middelengelsk: London, Londoun, Lundon
• Moderne: Standardisert som London ved 15. århundre

Avviste teorier

• «Lundinia = månenes sted» – falsk latinsk bakoverdannelse; ingen keltisk månegud *Lundinos beviset
• Konge Lud – Geoffrey of Monmouths legendariske grunnlegger (12. årh. fiksjon)

Elvenavn som spor

Themsen (Tamesis) og dens sidetok (Fleet, Walbrook, Tyburn) bærer brittoniske navn, bekrefter tett førromersk bosetting. Londinium angav sannsynligvis en spesifisk brod eller handelsnode, ikke hele dalen.

Konsensus: London = romanisert brittonisk *Londinion, «sted ved den navigérbare elven/brod», muligens refererer til Themses tidvanns mest praktiske krysningspunkt.