Kystlinje-migrasjon under Sherburne-avsetting: Et stratigrafisk perspektiv

Under avsetting av **Sherburne-formasjonen** (eller ekvivalent enhet) **økte** avstanden fra avsettingsstedet til paleokystlinjen **progressivt** – en klassisk **progradatorisk (regresiv) sekvens**.

Avsettingsdynamikk

1. Tidlig Sherburne (Transgressiv/Høyt vann): Havet relativt langt innlands; avsetting i proksimale hyll- eller strandsoner. Kortere vann-dybde, grovere klastika (sand, skjell-lag).
2. Midt Sherburne: Sedimenttilførsel overgår akkommodasjonsrom. Delta/strandflate-system bygger ut mot basseng. Kystlinjen flytter havover; vann-dybde på stedet øker litt så stabiliserer.
3. Sen Sherburne (Høyt vann/Progradasjon): Fortsatt sediment-innstrømning skyver kystlinjen lenger ut. Stedet blir mer distalt – finere sedimenter (leirstein, siltstein), lavere energi, mulig kystflate/ull-indikatorer.

Stratigrafiske signaler

• Grovnende oppover-sekvenser (parasekvenser) som registrerer strand-progradasjon.
• Finnende oppover-topper som markerer maksimal flodingsoverflater (MFS) mellom parasekvenser.
• Paleostrøm-skifte fra langskyst til elv-dominert som delta avanserer.
• Iknofasie-endring: *Cruziana* (offshore) → *Skolithos* (strand) → *Teredolites* / rot-spor (kystflate).

Drivere

• Økt sedimentfluks (tektonisk heving, klima-drevet erose).
• Relativt havnivåfall eller stillehav med høy tilførsel.
• Autosyklisk delta-skifte (lobe-fravik/aktivering).

Praktisk implikasjon

I undersjølig korrelasjon gjør Sherburnes **progradatoriske stacking** det til et **reservoar-egnet intervall** (strand-sander) selet av overliggende transgressive leirsteiner. Det landinnover-skiftet av fasies-belter betyr at de beste reservoarene er bassengut av den tidlige Sherburne-fairway.

Enkelt sagt: mens Sherburne akkumulerte, trakk havet seg tilbake – kystlinjen beveget seg **bort** fra avsettingsstedet, og etterlot et registrert av grunning og havover-avansement.