Innvandring fra Sør- og Øst-Europa: En global diaspora (1880–1924 og utover)

Mellom 1880 og 1924 forlot over 20 millioner mennesker Sør- og Øst-Europa – Italia, Østerrike-Ungarn, Russland, Polen, Hellas, Portugal, Balkan – for Amerika, Vest-Europa og utover. Denne «Store innvandringen» formet destinasjonssamfunn og etterlot varige arver.

USA: Primært destinasjon (12M+)

• Italianere (4M+): Nordøst-byer, industrielt Midwest, California jordbruk. «Fugler på gang» (sesong) → etablerte fellesskap. Little Italys, katolske menigheter, politiske maskiner.
• Østeuropeiske jøder (2M+): Russisk/polsk Pale of Settlement; flyktet fra pogromer. New York Lower East Side → konfeksjonsindustri, sosialisme, jiddisk kultur.
• Polakker (1,5M+): Chicago, Buffalo, Pittsburgh; stål, slakteri, gruvedrift. Katolske menigheter som fellesskapsankre.
• Grekere (400K+): Nordøst, Chicago, Tarpon Springs FL (svamp); dinere, sjøfart, ortodoks kirke.
• Kroater/Slovener/Serber: Great Lakes, Pennsylvania, Montana (gruvedrift); brorskaporganisationer.

Politisk svar: 1921/1924 kvoter (National Origins Act) kuttet sørlige/østeuropeiske visum 80 % – eksplisitt eugenisk intensjon.

Canada: Den nordlige grense (1,2M+)

• Clifford Siftons «Last Best West» (1896–1914) rekrutterte «støtdige bonder» for prærie-homesteader.
• Ukrainere (170K+): blokk-bosetting (Manitoba, Saskatchewan, Alberta); gresk-katolske/ortodokse kirker prikker landskapet.
• Italianere: Montreal, Toronto, Vancouver; bygg, jernbane.
• Etter WWII: Flyktninggruper, politiske flyktninger (Ungarn 1956, Tsjekkoslovakia 1968, Polen 1980-årene).

Sør-Amerika: Den sørlige kjegle (4M+ til Argentina, 1,5M+ til Brasil)

• Argentina: 1880–1930 «Gran Aldea.» Italianere (2M+) og spanjolere (1,5M+) → Buenos Aires, Rosario, Córdoba. 1914: 30 % utenlandsfødte. Kulturell fusjon: tango, lunfardo, asado, peronismens base.
• Brasil: São Paulo kaffeplantasjer (subsidiert reise). Italianere (1,2M), portugisere, spanjolere, tysvere, polakker, japaneere (1908+). Sør-Brasil (RS, SC, PR) distinkte europeiske kulturssoner.
• Uruguay/Chile: Mindre men signifikant (italianere, baskere, kroater i Chile).

Vest-Europa: Industriell arbeidsmigrasjon

• Frankrike: 1920–30-årene: Polakker (Nord-Pas-de-Calais gruver), Italianere (Lorraine-stål, Marseille). Etter WWII: Portugisere (1M+), spanjolere, jugoslavere.
• Tyskland: Gastarbeiter (1955–73): Tyrkere (ikke S/ØE), men også grekere, italianere, spanjolere, jugoslavere. 2000-årene: Polakker, rumenere, bulgare EU-mobilitet.
• Benelux/Skandinavia: Etter 2004/2007 EU-utvidelse: polakker, rumenere, bulgare, litauere arbeidere.

Andre destinasjoner

• Australia: Etter WWII: 170K+ flyktninggrupper (baltiske, polske, jugoslaviske); 1950–70-årene: italianere, greekere, maltesere, jugoslavere (Snowy Hydro,fabrikker). «Nye australiere.»
• Sør-Afrika: Portugisere (Madeira), greekere, jøder (Litauen/Letland) før 1948.
• Russland/USSR: Omvendt flyt: polakker, ukrainere, jøder, tysvere deportert/eksilert 1930–40-årene.

Arv

Hjemmesendte penger finansierte opprinnelsesregioner. Returmigrasjon (30–50 %) overførte ferdigheter. Diasporaer lobber hjemland (polsk-amerikansk, italiensk-argentinisk). Mat, festdager, etternavn, DNA – ubi kvit. 1924 US-kvoter avsluttet eran; 1965 Hart-Celler åpnet dørene annerledes (familie, ferdigheter). I dag skaper EU fri bevegelse nye sør-/østeuropeiske mobiliteter – polsk rørlegger i London, rumensk lege i Paris, bulgarsk IT i Berlin – speiler samme regioner, nye regler.