Italia blir republikk (1946): Politisk, sosial og økonomisk transformasjon

Italias overgang fra monarki til republikk (1946–1948) formet nasjonen:

Politisk transformasjon

• 1946-folkeavstemning (2. juni): 54 % stemte republikk; 46 % monarki. Nord favoriserte republikk; sør favoriserte monarki. Konge Umberto II sendt i eksil.
• Grunnlovgivende forsamming (1946–1947): Utformet grunnloven – i kraft 1. jan. 1948.
• Parlamentarisk republikk: To-kammers (Representantenes kammer, Senaten). President (Statschef, 7-års periode) valgt av Parlament + regionale representanter. Statsminister (Regjeringschef) ansvarlig overfor Parlament.
• Flerepartisystem: DC (Kristendemokrati) dominerte til 1990-årene; PCI (Kommunist) størst i Vest.

Sosio-økonomisk "mirakel" (1950–60-årene)

• Rask industrialisering: FIAT, Olivetti, Pirelli, ENI (energi).
• Marshall-hjelp + EGKS/EEC-grunnlegger (1951/1957).
• Intern migrasjon: Sør → Nord (industrielle trekant: Milano-Turin-Genova).
• Infrastruktur: Autostrada del Sole, jernbaner, elektrifisering.
• Sosiale reformer: Nasjonal helsetjeneste (1978), pensjonsutvidelse, utdanningstilgang.

Vedvarende utfordringer

• Nord-sør-klyfta: Vedvarende BNP, sysselsetting, infrastruktur-gap.
• Politisk ustabilitet: 60+ regjeringer siden 1946; fragmenterte koalitioner.
• Korrupsjon & Organisert kriminalitet: Tangentopoli (1990-årene), Mafia/Camorra/'Ndrangheta.
• Migrasjon: Utvandring (1950–70-årene) → Innvandring (1990-årene–nå); integreringsdebatter.

Italia dukket opp som en demokratisk, industrialisert G7-nasjon – men med uløste strukturelle spenninger.