Hvorfor europeiske demokrati ikke intervenerte i Spania's borgerkrig

Europæiske demokratiers — primært Storbritannia og Frankrikes — manglende bistand til den spanske republikk under 1936–1939 borgerkrig skyldtes en sammensetning av strategiske frykt, ideologiske splittelser og innenpolitisk press.

Forsoning av fascisme makter

Storbritannia og Frankrike fulgte en forsoningspolitikk mot Nazi-Tyskland og fascistisk Italia, som åpent baket general Francos nasjonalister. De fryktet at intervension i Spania kunne utløse en bredere europæisk krig de var uforberedte til å kjempe.

Ikke-intervensjonsavtalen

I 1936 signerte 27 nasjoner en Ikke-intervensjonspakt, som løftet å ikke levere våpen til noen side. Mens Tyskland og Italia åpenbart brøt den, holdt demokratiene seg i stor grad til den, og sultet effektivt republikken for militær bistand.

Mangel på enighet blant demokratiene

Politiske divisjoner løp dyp: enkelte venstre partier og fagforeninger støttet republikkens, mens konservative fraksjoner sympatiserte med nasjonalistene eller fryktet kommunistisk innflytelse. Denne paralysen forhindret sammenhengende handling.

Interne kriser

Den store depresjonen, høy arbeidsledighet og voksende innevoldige fascisme bevegelser (f.eks. Mosleys BUF i Storbritannia, Croix de Feu i Frankrike) absorbere regjeringers oppmerksomhet og ressurser.

Frykt for kommunisme

Republikkens koalisjon inkluderte kommunister og anarkister. Mange europæiske ledere likstilte et republikanersk seier med sovjetisk ekspansjon, og foretrakk en nasjonalistisk diktatur fremfor et «rødt» Spania.

Disse faktorene ga Franco, styrket av tyske og italienske våpen, et avgjørende fordel, som førte til hans 1939-seier og en 36-årig diktatur.